Også får jeg en klump i halsen når jeg ser på slett-knappen på pcen min. Den som sletter ord jeg har skrevet feil, sletter setninger jeg angrer eller ikke er fornøyd med og vil ta tilbake. Og den knappen er litt. Jeg har brukt den masse. Og man kan seriøst gjøre alle ting til dype ting. Og her jeg sitter. Sjukt takknemlig for å ha en bra familie. Og folk rundt meg som jeg er så veldig glad i. Så blir jeg litt rørt (ikke at det er noen sjeldenhet). Men jeg tenker at den slettknappen er så bra. Og burde vært overført til reality. For sorry, jeg driter meg ut, kan jeg slette det? Og så tenker jeg at jeg vil hjelpe folk. Jeg vil være slett knapp og tilgi. For det er når det ser ut til at folk fortjener minst å bli elska at de trenger det mest. Og jeg vil være glad i folk ubetinga.

Kvelden er digg. Med lillesøs siden av meg på gulvet. Som regner sammen 5+2 og lurer på om det er riktig at det blir syv. Også hører jeg på rolig musikk. Og tente stearinlys. Og her jeg sitter på stuegulvet og slapper av så blir jeg rolig. Og slapper av. Og fredlig. Og tenker at jeg heller vil tenke på alt bra enn alt dårlig. Og prøve å ta en dag av gangen. Og ikke se p åhvor mye jeg har fremover. Og tenke at gjort er gjort men jeg kan lære av det. Og tenke at man ikke alltid må ha toppresultater hvis man er sliten. Også blir jeg bare glad. Og takk til alle folk som er glad i meg. Og jeg er så glad i dere. Har fått mange klemmer i dag. Made my day. I love you. (dette var mye random. og og og)

n i luv it

Og de, vennene hennes, fortsetter å fortelle henne det. At det er ikke hennes tap at han dropper henne. Det er hans tap. Fordi de sier at hun er så bra. Men når hun liker han, så blir det hennes tap. Fakta er at hun ikke er bra nok for han. At han ikke vil ha henne. Sånt er vondt å takle. For at noen ikke vil ha deg, er en setning som svir på selvfølelsen og hjerterota uansett om du vil det eller ikke.

Og hun prøver å innbille seg at det er hans tap. At han er dum som ikke ser hvor bra hun er. Men hun vet med seg selv at det er hennes tap. Hun selv som har tapt en hun likte og ville ha og drømte om. Og hun var redd for å åpne seg, redd for følelser, redd for å gjøre noe feil. Og hun følte sommerfuglene i magen. Og gleden over hver melding, hvert hjerte og hvert kyss hun fikk. Hun husket sommeren da de snek seg ut sammen. Hun husket kveldene da det bare var å slappe av. Hun husket hvordan han så på henne og smilte et smil som sa det var henne han ville ha.

Også står man der og er plutselig, uten noen, føles det som. Og all verdens triste sanger eller glade sanger blir bare en liten trøst. Og det blir enda vanskeligere å åpne seg for noen igjen. Tørre igjen. Like noen igjen. La seg selv få lov til å bli forelsket igjen. Og det er laget enda et sår i hjertet som blir et arr. Som aldri blir borte. Og som man kan se og føle på om 90 år like mye som nå. Et arr som gjør vondt. Også ser hun på stjernene og ønsker seg bort og lurer på om det hele egentlig er verdt det.

Noen dager. Som om alt gir opp. Som om hjertet er tomt og den lille greia inni deg som alltid håper litt og alltid tror litt er borte. De dagene der tårene renner uansett om ting er bra eller ikke. De dagene som bare ser ut til å aldri ta slutt. Timene varer og varer og varer.

Noen dager som holder på å kverke deg på innsiden. Også er det noen folk rundt deg som aldri gir deg opp uansett. Og som overtaler deg til å komme deg ut selv om du har lyst å bli borte for alltid. Noen folk som sier at du har lov til å gråte og at de er glad i deg. Noen folk som bryr seg og lar deg ha en dårlig dag. De folkene som tror på at ting går bra for deg når du ikke tror på det selv. De folkene som er positive for å veie opp at du er negativ selv. De folkene som gir deg en klem.

Jeg er priveligert. Og Helene og Anniken u just made my day i går. drittdag som ble så mye bedre fordi dere gidder. LOVEU:) hihi

Det er trettitusen tente stearinlys her. Varmovn på full speed. Likevel minus 20 grader på rommet mitt. Pulten full av kjemibøker. Til og med teen som ryker og er helt fersk og ny, kommer kokende fra kanna opp i koppen blir kald på tre minutter. Det gjelder virkelig å slurpe i seg fort. Frostrøyk. Stillongs (som faktisk staves med to l’er ja). God gitarmusikk på halvhøyt nivå. Et hjerte som egentlig er litt glad men og litt oppgitt over alle mengdene lekser og ting man skal presse inn i hjernen. Kjemibøkene åpner for kunnskap om dypere ting selv om jeg egentlig ikke skjønner en dritt. Tenker på gud og sånt. Hva er det for noe oppi denne kulda a? Ler litt. Også er det på tide å se frem til sommern. Leve og ånde for sommern. Varme. Shorts. Solbriller. Brune fargetoner i huden. Sommerplagsomme hits. Festival av noe slag. Is. MMMM…. Jeg lever for sommeren.

For minus tyve grader på stokken er bare latterlig! Og btw, bildene er mine……!(heart u dont steal)