baby farewell

Og de, vennene hennes, fortsetter å fortelle henne det. At det er ikke hennes tap at han dropper henne. Det er hans tap. Fordi de sier at hun er så bra. Men når hun liker han, så blir det hennes tap. Fakta er at hun ikke er bra nok for han. At han ikke vil ha henne. Sånt er vondt å takle. For at noen ikke vil ha deg, er en setning som svir på selvfølelsen og hjerterota uansett om du vil det eller ikke.

Og hun prøver å innbille seg at det er hans tap. At han er dum som ikke ser hvor bra hun er. Men hun vet med seg selv at det er hennes tap. Hun selv som har tapt en hun likte og ville ha og drømte om. Og hun var redd for å åpne seg, redd for følelser, redd for å gjøre noe feil. Og hun følte sommerfuglene i magen. Og gleden over hver melding, hvert hjerte og hvert kyss hun fikk. Hun husket sommeren da de snek seg ut sammen. Hun husket kveldene da det bare var å slappe av. Hun husket hvordan han så på henne og smilte et smil som sa det var henne han ville ha.

Også står man der og er plutselig, uten noen, føles det som. Og all verdens triste sanger eller glade sanger blir bare en liten trøst. Og det blir enda vanskeligere å åpne seg for noen igjen. Tørre igjen. Like noen igjen. La seg selv få lov til å bli forelsket igjen. Og det er laget enda et sår i hjertet som blir et arr. Som aldri blir borte. Og som man kan se og føle på om 90 år like mye som nå. Et arr som gjør vondt. Også ser hun på stjernene og ønsker seg bort og lurer på om det hele egentlig er verdt det.